Om “Hallo i uken” og OpenSUSE 11.1
(June 6th, 2009, Comments»)Det er virkelig leit at “Hallo i uken” nå er fortid, i alle fall slik vi kjenner programmet. Nå har vi levd i lørdagsparadiset med P2 i årevis, og så forsvinner selve kjernen i frydefullheten, Sponheim-imitasjoner som er mer Sponheim enn Sponheimen selv. Dette er for kjipt. På den annen side er lørdagsfryden nå sikret av OpenSUSE 11.1 som virkelig imponerer Bernaard. Linux er blitt et uunnværlig verktøy for Bernaard, og OpenSUSE viser seg å være en god distribusjon å arbeide med. Det har vært vanvittig lite bugs i 11.1. Vi kan vel overleve at “Hallo i uken” er borte når vi har OpenSUSE?
Øupenøffizze
(May 17th, 2009, Comments»)Bernaard med det lange, våte håret er så trøtt. Det er derfor han ikke har anmeldt Openoffice siden gudene vet hvilken versjon. Nå er i alle fall 3.1 her, også på norsk. Openoffice er nå hinsides Word. Openoffice er forutsigbart. Hurra! Hvordan er det mulig? Det er jo gratis. Siden det er et helvete å finne 64-bitspakker til Linux på bokmål, legger jeg ut linker her:
Openoffice.org 3.1 for 64-bitsprosessorer (deb-pakke for Debian og Ubuntu)
Openoffice.org 3.1 for 64-bitsprosessorer (rpm-pakke for OpenSUSE, CentOS, Redhat)
Dette er god programvare, æssæ.
Mannen med det lange håret
(May 8th, 2009, Comments»)Vam Pjolterhorn kunne ikke vente på brevet fra Belgia. Han måtte kjøre den lange vegen til en liten sørvestlandsk turistattraksjon for å møte mannen med det lange håret og rottweileren. Det tar aldri slutt. Nittitallet er kommet for å bli. Til helvete med det fordømte sekstitallet og det patetiske syttitallet. “Jeg er nittitallet,” skrek grev Fedel ut av bakvinduet på Tyttebæret. Men ingen hørte ham, alle satt inne og glodde manisk på TVene sine mens bilen sneglet seg gjennom det skakke vårlandskapet. Vam Pjolterglas var lei av all postmodernistisk pietet, det grusomme 2000-tallet med alle de utbrente sekstiåttere og den patetiske kulturen deres. Nei, det er nittitallet vi vil ha, det er den ekte postmodernismen – hinsides jåleri og fiffige formuleringer. Det er postpostmodernismen, jakten på litt sørvestlandsk lykke på fredagskvelden. Ingen intertekstualiteter og postfreudianske mamma-teorier. Alt det derre, det er bare endeløst ordkløveri. Mannen med rottweileren er tingen. Han som alri gav opp nittitallet. Måtte alle overnaturlige vesen i fancy metafysiske systemer beskytte hans pukkelrygg!