Bernaard

Hvordan kan vi unngå at de unge begynner å røyke, slik at de kan leve lenge? spør en eller annen departemantsfyr på radioen. Forby røyking på holdeplasser, i det offentlige rom!

Våkn opp dere snusfornuftige helsefreakere som ligger og skjelver på nettene i deres patetiske, ynkelige dødsfrykt! Lytt til profeten Bernaard: Kanskje klarer du å bli 100 år, men til slutt dør du uansett, med alle astma-rekvisittene dine i nattbordsskuffen, og med alle gulrøttene og det kjipe speltbrødet ditt, og med de latterlige hypokonder-salatene i kjøleskapet. Du hogges likevel ned som en skabbete hund til slutt og blodet stilner i årene dine. Du takler ikke tanken, gjør du vel? Det er fordi du er psykisk svak og fordi svakheten definerer deg. Du dyrker den sykelige dødsfrykten med å forlenge og smøre livet utover noen flere år, og ikke minst: Alle andre skal gjøre det samme!

Hvorfor er det alltid slik at våre største formyndere er de svakeste av de svake under sykkelbuksene sine? Fordi vi som ikke er krypende vettskremte hunder, vet at døden kommer når den kommer, og vi har ingen patetisk frykt verken i livet eller døden. Dessuten er vi ikke blant dem som anlegger en prestelig-faderlig mine og vil manipulere “de unges” handlinger. Håndter denne dødsfrykten og bruk tiden på virkelige trusler mot menneskeheten: Et økosystem som bryter sammen, en eksploderende overbefolkning, og alle de evinnelige og tåpelige krigene…

Graaf Feldt vil ha noe som ikke er på menyen.

“I want  love  chicken,” skrek Graaf Belt, “I want more love chicken!”

På spørsmål om ikke ateismen hans er dogmatisk, svarer Gert Nygårdshaug at den er “helt åpen.” Og jeg siterer Klassekampen:

Intervjuer: –Men er det ikke en motsetning mellom det å være ateist og det å være åpen?
Nygårdshaug: – Nei, tvert imot. For meg betyr det at mennesket foreløpig er på bleiestadiet i å forstå tilværelsen, og derfor stadig må søke og undre, en prosess, som, hvis kloden overlever, kan ta tusener på tusener av år.

Bernaard vil påpeke at Nygårdshaugs svar bekrefter intervjuerens mistanke. Den ateismen er dogmatisk. For det første bruker Nygårdshaug metaforen menneskeheten er et menneske og hevder til og med at vi er på “bleiestadiet i å forstå tilværelsen.” Logikken er simpel og dogmatisk, det finnes en forståelse av verden som utvikler seg som et menneske. Hvordan kan Nygårdshaug vite at det finnes en sannere og bedre forståelse av verden i fremtiden, når barnet er blitt voksent? Det er jo strengt tatt en mulighet at vår forståelse er den mest velutviklede i universet, eventuelt at menneskepopulasjonens intellektuelle utvikling går i motsatt retning, at alderdommen er kommet til mennesket som er menneskeheten? Dette er muligheter som utelukkes i Nygårdshaugs svar, og dermed er også ateismen hans en slags begrensning av mulighetene, en “lukkethet.” Teknisk sett.

I grunnen tror jeg, som fanatisk agnostiker, at Nygårdshaugs metafor kanskje rommer den troligste fremtiden. Hva om menneskeheten faktisk er som et levende vesen: fødes, gror til og dør, at det ikke finnes noen veg til stjernene? Akkurat som universet selv er en omveg til utgangspunktet der alt skal glemmes, for å starte på ny med all evolusjon tilbakestilt til nullpunktet? Stjerner og solsystemer fødes og dør? Skjer ikke det samme med planetariske økosystemer?

Fonémer og modémer. Dagsnytt 18.