Ord er isolerte enheter, vilkårlige forbindelser mellom språklige uttrykk og innhold. Den eneste meningsfulle forbindelsen mellom uttrykk og innhold er for ordenes vedkommende de lydmalende egenskaper hos visse ord (kråke, kurre, bjeffe). Hadde vi valgt å definere ord slik, som vilkårlige eller lydmalende forbindelser mellom uttrykk og innhold, da ville sammensatte ord (dørhåndtak, kråkebolle) falle utenfor, og avledninger som bilist eller kurere bli problematiske. Kanskje kun man si at språkenes ulike måter å håndtere sammensetninger på, uttrykker en viss ambivalens til sammensetninger som enkeltord. For eksempel vil engelskmennene oftere dele de sammensatte ordene med mellomrom enn norskskrivende (hageselskap, garden party). På lengre sikt blir nok orddeling regelen også i norsk (Lager salg! Kjempe billig!).
Muligens er det ikke tjenlig og snakke om ord i det hele tatt, men om primære og sekundære uttrykk. Det finnes språklige uttrykk som er innlært og uten noen umiddelbart forbilde i den sansbare verden (katt, bil, som), mens noen få er lydmalende (mjau, vrom). Dette er de primære uttrykkene, som sjelden improviseres. De sekundære uttrykkene består av forbindelser mellom primære uttrykk, som er innlært eller improvisert. Sekundære uttrykk er basert på sansning, forbindelser mellom sanseinntrykk og primære uttrykk (kastanjenøtt, sørgepil). Alle uttrykk kan plasseres i spennet mellom innlært–improvisert og primært–sekundært.
Det er åpenbart at de sekundære uttrykkene består av et enorm spektrum av ulike uttrykk, dannet av primære uttrykk som er knyttet sammen på vidt forskjellige måter. Kastanjenøtt er basert på sanseinntrykk. Sørgepilen derimot er basert på treets lutende og sørgelige holdning, i analogi med det sørgelige menneskets holdning. Det er også nødvendig å betrakte ulike grammatiske former som ulike uttrykk: Sørgepilen er et annet sekundært uttrykk enn sørgepilene. De ulike endelsene bestemmer ulike forhold mellom de primære enhetene og inntrykkene de assosieres med (sørge|pil|ene mot sørge|pil|en).