DETTE ER ET GRELT ÅRHUNDRE!

Njuk meg sakte

endeløs fisjon
er en mager, mager lykke

den forbannede månen
skal ikke stoppe meg

å nei da!

ingenting skal
stoppe den for-
bannede månen

i helvete hvor jeg
hater den grelle månen,
i denne forbannede
natten, som varer
og varer og varer

la meg få banne litt
i kveld, på denne så
ettertrykkelig rævkjørte kloden

våkn opp
til det grelle lyset av det tjue-
første århundret!

Vær min venn

Jeg er for deg
det du er for meg,
slik er vi med hverandre

Er det ikke nettopp det som
er vennskap?

Herregud, da, vær  min venn, kan du ikke
bare være min venn i natt, da?

Du, jeg er lei for det,
det var egentlig aldri ment slik.

Vi skulle vel
venner ha vært
helt til helvete!

Preken om absorberende forgjengelighet

Av alle fornøyelser er dette
den ene som virkelig tar
den digre, kosmiske kaken:
Jeg skal belære deg, din lille
dritt, om alle tings iboende for-
gjengelighet. Haha, jeg skal mase
deg under mine guddommelige tær
med min endeløse superdidaktiske Pre-
ken om den absorberende forgjengelighet!

Først, ta bort dem som
aldri kan finne vegen ut;
deretter, vekk meg fra min slummer.

Jeg skal heve stemmen
for én siste gang!

Bøy deg ned
mot stjernene,
ikke la deg skrem-
me, til  du begynner å for-
klare hvordan det hele henger
sammen med tonene som synger taust
i natt, i natt og i natt!

Du tar deg for,
men ikke i tide,
du brekker et ben,
du brekker flere,
du brekker og brekker
og brekker og brekker,
til det ikke er flere ben igjen
å brekke, til du ikke lenger
kan stoppe all brekkingen,
den som minner om knas
i de ben som ikke knases
mer enn én gang.

Det kan aldri bli
nok, det kan aldri bli
mindre enn det er
nå, som alle ting
er ordnet.

Den andre av de to

Sorgen. Sorgen. Sorgen.

Det er et tungt ord.

Tre ganger på en rad.

Ikke la meg svømme i skit!

Ikke la meg råtne på rot!

Jeg har ingen «sorg, sorg, sorg.»

Jeg bærer ingen krone, og du
ingen annen bekledning
enn den triste bokseren.

Og du stønner ikke mer
under din blodige byrde.

Og jeg bærer din krone, men du
er død, død, igjen og igjen.

Men sjelen din stiger i sjakten,
i sjakten opp til dine konger,
de som faktisk vet hvem du er!

Skyene har forlatt oss

1. Jeg er i sentrum i natt
og leter etter deg!

Jeg så det til slutt!
Jeg forstod det til slutt!

Herregud, du får meg!

2. Hun kaster seg over
den nærmeste fotgjenger.
Hun har mistet kontrollen igjen!

3. Hun snur seg og tar meg i hånden
og sier: «Jeg mistet kontrollen igjen.»

4. Hun har mistet kontrollen.
Hun har mistet kontrollen igjen.

2 Comments

  1. Varg says:

    Han spiste først kona og barna etterpå. Utenfor slakteriet stod det bønder og kyr som skulle slaktes.

  2. Trechinsky says:

    Er dette, tidligere ikke publisert, B-O-T poesi fra 90-tallet? Bra greier, ugg! Og har du spilt inn noe fonetisk mp3-kunst i det siste?

Leave a Reply