Udogmatisk ateisme?
Friday, January 29th, 2010På spørsmål om ikke ateismen hans er dogmatisk, svarer Gert Nygårdshaug at den er “helt åpen.” Og jeg siterer Klassekampen:
Intervjuer: –Men er det ikke en motsetning mellom det å være ateist og det å være åpen?
Nygårdshaug: – Nei, tvert imot. For meg betyr det at mennesket foreløpig er på bleiestadiet i å forstå tilværelsen, og derfor stadig må søke og undre, en prosess, som, hvis kloden overlever, kan ta tusener på tusener av år.
Bernaard vil påpeke at Nygårdshaugs svar bekrefter intervjuerens mistanke. Den ateismen er dogmatisk. For det første bruker Nygårdshaug metaforen menneskeheten er et menneske og hevder til og med at vi er på “bleiestadiet i å forstå tilværelsen.” Logikken er simpel og dogmatisk, det finnes en forståelse av verden som utvikler seg som et menneske. Hvordan kan Nygårdshaug vite at det finnes en sannere og bedre forståelse av verden i fremtiden, når barnet er blitt voksent? Det er jo strengt tatt en mulighet at vår forståelse er den mest velutviklede i universet, eventuelt at menneskepopulasjonens intellektuelle utvikling går i motsatt retning, at alderdommen er kommet til mennesket som er menneskeheten? Dette er muligheter som utelukkes i Nygårdshaugs svar, og dermed er også ateismen hans en slags begrensning av mulighetene, en “lukkethet.” Teknisk sett.
I grunnen tror jeg, som fanatisk agnostiker, at Nygårdshaugs metafor kanskje rommer den troligste fremtiden. Hva om menneskeheten faktisk er som et levende vesen: fødes, gror til og dør, at det ikke finnes noen veg til stjernene? Akkurat som universet selv er en omveg til utgangspunktet der alt skal glemmes, for å starte på ny med all evolusjon tilbakestilt til nullpunktet? Stjerner og solsystemer fødes og dør? Skjer ikke det samme med planetariske økosystemer?