Bernaard.Iceleaf.NET

Det er frustrerende at norske forlag ikke får fingeren ut slik at de kan stikke den et nyttigere sted, i jorden for eksempel og komme opp med ebok-løsninger som duger, også til Amazons Kindle. Digitalbok.no leverer stort sett bare i formatet ePub (fra Adobe), og slike ebøker kan ikke leses på Amazons lesebrett. Dette problemet har flere løsninger, selv om ingen av dem kan sies å være enkle. (Se en annen norsk oppskrift laget av KindleJoy.)

En kjekk løsning er å bruke ebok-programmet Calibre, men den er nok på feil side av loven.  Bernaard vil likevel tillate seg å overføre en bok han kjøpte som ePub til sin egen private Kindle. Skal jeg kanskje kjøpe et dårligere lesebrett, bare for å tilfredsstille absurde lisenser? Det virker ikke rimelig. Det skader verken forfatteren eller forlaget at Kindle-eiere kjøper bøkene deres!

1. Du må opprette konto for Adobe Digital Editions.
2. Du må laste Adobe Digital Editions og installere programmet.
3. Du må laste ned Calibre og installere programmet.
4. Du må laste ned zip-fil med plugins. Lenke finner du midt på denne siden til Apprentice Alf.
5. Du må pakke ut denne zip-filen og lese ReadMe-filen. Nærmere forklaringer finner du i den.

Når plugins er på plass, kan du åpne en kjøpt ebok i Adobe Digital Editions for deretter å lukke den igjen. Deretter åpner du eboken i Calibre med “Legg til bøker.” Bøkene finner du vanligvis i mappen “Mine dokumenter” og undermappen “My Digital Editions”. Når boken er importert, kan du høyreklikke på tittelen (i Calibre). Da finner du det alternativet du trenger (“konverter”)…

Eller du kan installere det kinesiske operativsystemet Duokan på Kindle-lesebrettet ditt, et operativsystem du kan kjøre parallelt med Kindle OS, og som klarer å lese de fleste epub-filer.

Frank Aarebrot mener at anonymiteten til velgeren blir kompromittert når man tillater stemming over Internett.  Den patrialiske familiefaren tvinger konen og sine lydige velvoksne barn til å klikke f.eks. på Kristelig Folkeparti, tenker Aarebrot seg. Tanken er skremmende nok, den.

En annen viktig side av saken er at Staten må vite identiteten til velgeren. Du kan ikke risikere at samme person stemmer to ganger, eller at folk uten stemmerett likevel stemmer. Teknologien må identifisere stemmeren, og teknologien må motta den digitale stemmeseddelen. Det er også teknologien som må sikre at ikke informasjonen koples og misbrukes.

Hvis Jens Stoltenberg alltid har stemt og alltid vil stemme KrF, så må han få lov til å gjøre det uten å bli avslørt. Hvis statsråden, eller hvem det nå var som fektet med en kjevekjapp Aarebrot på Dagsnytt 18 i kveld, har rett i at programvaren er er åpen, er dette lite problematisk.

Bernaard fikk bakoversveis da han hørte at man først kan stemme på nettet, og deretter ombestemme seg og slippe en ganske annen stemmeseddel i valgurnen på valgdagen. Dette betyr at systemet må kjenne til hva velgeren har stemt på nettet i flere dager, for å så å kunne trekke denne digitale stemmen fra valgresultatene på valgdagen.  Ikke bra, spør du meg. Vi får håpe teknologene har gjort jobben sin og fullstendig sikret all tilgang til valginformasjon.

Jeg tror det ville vært bedre om det ikke var mulig å ombestemme seg på valgdagen. Datasystemene bør kun identifisere velger med stemmeseddel når stemmingen pågår. Hvis identifikasjonen er OK, plasseres stemmeseddelen i en digital urne, og forbindelsen mellom velger og stemmeseddel lagres ingensteds. Til og med serverens minne om koplingen mellom velger og stemmeseddel må slettes umiddelbart etter at stemmen er avgitt.

Først da vil Bernaard med det kjasne håret stemme på Ipaden sin.

I all himlers hærskarers innerste, heiteste et-eller-annet, et  “shopping-spa”?

For øvrig vil redaksjonen berømme Trechinsky for den stilistiske oppdateringen bloggen. Det nysimplistiske temaet vil sette en trend for bloggere i de kommende århundrene.

StenaLine!, dere trenger skikkelige reklamefolk! Hyr inn kommunisten Bernaard som har tiårs erfaring med nord-koreansk propaganda. Call me.

I det siste har den anonyme bloggeren Trechinsky sakte men sikkert samlet alle deler som skal til for å lage en liten reaktor i villakjelleren. Det vil si, han kjøpte rett og slett en russisk reaktor, konstruert for en av de nyere atomubåtene i den russiske flåten (Щука-Б). Riktignok måtte Trechinsky sprenge seg 15 meter ned i bakken, men det lot seg gjøre etter lengre byråkratiske forberedelser og hyring av sprengningseksperter fra NTNU.

Det ble nok stilt visse spørsmål og hevet noen øyenbryn, men til slutt og rest ble det hele stemplet igjennom. Han skulle bygge seg et underjordisk basseng, hadde han sagt til byråkratene, og han hadde betalt alle gebyrer, avgifter og tilrådde konsulenttjenester. I en periode på to måneder importerte han alle deler fra et russisk postordrefirma, samt en russisk atomekspert.

Fire måneder senere var det hele ferdigbygget, og den såkalte “atomeksperten” reiste tilbake til Russland. Det viste seg at Ivan, som han kalte seg, hadde vært maskinist på en Щука-Б og kunne like mye om kjernefysikk som Trechinskys egen tante.

Brensel er naturligvis en utfordring, men hva er vel bedre en skikkelig utfordring! Så lenge man ikke går med turban er det alltids en råd med brensel i enkelte klubber. Drammen, der jeg kan dokumentere at Trechinsky har vært, har for eksempel en egen klubb for anriket-uran-sjonglører.

Omtrent samtidig med Trechinskys retur fra Drammen, dukket det opp tre såkalte “leieboere” fra Litauen som tok bolig i kjellerleiligheten og i løpet av kort tid satte reaktoren i gang. Den er i skrivende stund i full drift, midt inne i et norsk villafelt. Trechinskys julebelysning skal definitivt råde grunnen i desember 2011.