Bernaard

It is as horrible to Bernaard, as it is to anyone with a minimal sense of justice, to see the Olympic torch pass through the streets of Lhasa with thousands of people dancing and celebrating to the tones and rhythms of the authoritarian Chinese regime.

How could the Olympic committee accept that the torch passed through occupied territory—a country in which ethnic Tibetans have been suppressed and killed? Did the committee not realise that this is a victory to the dictators of China, an acceptance of China’s ethnic cleansing of Tibet? Perhaps the committee has been convinced by Chinese propaganda claiming that Tibet has been Chinese all the time? (Which is nothing but one of several lies generated by the Chinese system.)

Read the rest of this entry »

What an awful night in Paderborn with the dream dwarf. Poor Trechinsky. He had never been in Paderborn before, this boring German town with a lousy brewery. And how did he get there?

By bus, of course. Und Zumelung Weldt. Never again. Endless headaches at Hotel Kaiserpfalz. The sound of the drill in the street.

That’s what happens when you want to be wild, and you take an arbitrary buss line to an arbitrary place. Nothing good has ever come from such ideas.

Never leave Cologne—that’s and order—the man said and left. No boss-man, no!

(Les forrige episode: “Zum Welt og pjolter-dvergen“)

Vam Weldt hørte den skrekkelige kombinasjonen av smatting og mumling, og forstod at Karl Gustav var i ferd med å våkne. Var det noe van Wald fryktet, så var det å bli grepet i å gnisse morgenbrødet mot en hårete rumpe. Derfor forsøkte vam Weld å snike seg hurtig og ubemerket ut av senga. Men det ble for mye hurtighet og bevegelse, for brått oppdaget zum Welt at K.G. hadde vidåpne øyne.

“Hæ?”

Vam Welt rygget måpende bakover mot senga si.

Følg med i neste episode: “Wam Weld møter drømmedvergen“

Noen episoder er viktigere enn andre i den evige kverna. For vam Welt kom alltid hotellepisoden til å utgjøre en slags høydepunkt. Et lite glimt av selverkjennelse. Ingen selvoppnevnte Zen-guruer hadde ført ham dit hvor han var den morgenen på hotellet. Knytteneven i vam Welds tryne var et hjelpeløst forsøk, sammenlignet med de sekunder (la oss håpe det ikke var minutter) da vam Welds bevissthet steg opp fra det kollektive oseanet, slapp tak i hyphothalamus, piplet frem under øyelokkene og sivet inn i kroppen.

Morgenpølsa overrasket ikke vam Weld, sett bort fra at den dultet borti noe mykt, omtrent som en rumpeball. Og der var en bred nakke der, som luktet svette, mannesvette. Faktisk måtte han konstatere at han ikke sov i sin egen seng, men i Karl Gustavs seng… Sammen med Karl Gustav. Karl Gustav! Mannen som aldri sover med underbukser… Hva hadde hendt?

De mest illevarslende fylleminnene er de gode, og det siste vam Weld husket, var en samtale med en dverg som Karl Gustav hadde introdusert ham for i bassenget. Dvergen var hyggelig og spanderte den ene whiskyen etter den andre. Mer kunne ikke von Feld huske.

Hva har hendt? Følg med i neste episode: “Karl Gustav er ikke død…“