Ja, skrek Trechinsky, det skal du få! Jeg klikker der for å respondere!

Trechinsky (henslengt på divanen): Hø?

Karl Gustav (skuende ut av vinduet): He?

Trechinsky: Pastoren. Når kommer pastoren? Kommer pastoren nå? Pastoren? Pastoren.

Karl Gustav går fra det ene vinduet til det andre vinduet. Der stopper han og ser på klokken.

AKT II

Trechinsky: Hæ?

Karl Gustav: Jeg aner ikke… Kommer han i det hele tatt?

Trechinsky: Uff, nei, hva er det vi venter på?

Karl Gustav: Jeg vil klage.

Trechinsky (overbegeistret): Ja, på sørvisen.

Karl Gustav: Helvetes kristendritten møter ikke opp…

Trechinsky: Nei, hva sier du? Skal vi ikke bare bestille?

Kelneren kommer.

Trechinsky (altfor høyt): Laks!

Kelneren: Bakt, stekt, rå?

Karl Gustav: Biff!

Kelneren: Kan vi ta en om gangen?

Trechinsky (visker, nesten uhørlig): Sprøstekt, poteter med smør, persilledusk. Et cetera!

Karl Gustav (gjespende): Biff! Halvrå med en oliven. To flasker Dång Pingelong.

Trechinsky: Jägermeister für mich!

Karl Gustav: Nei, det blir lite trikk på deg for tiden?

En lang pause hvor svært mye lydbånd går med til å spille inn restaurantlyder.

(Den neste og nesten like spennende episoden heter “Trechinsky intervjuer Karl Gustav II.”)

How could the Olympic committee accept that the torch passed through occupied territory—a country in which ethnic Tibetans have been suppressed and killed? Did the committee not realise that this is a victory to the dictators of China, an acceptance of China’s ethnic cleansing of Tibet? Perhaps the committee has been convinced by Chinese propaganda claiming that Tibet has been Chinese all the time? (Which is nothing but one of several lies generated by the Chinese system.)

In fact Tibet and China have been related in history, but before the time of communism the relationship was between two free states, and it was defined by a principle of mutual respect. Nowadays, however, the Chinese authorities show no respect for historical truths and human rights. They surf on the golden waves of globalism which have made the Western world economically dependent on the vast dictator dynasty in the East (or in the middle, perhaps?)—a dictator state with intercontinental nuclear weapons and an enormous army.

There are no reasons to romantisise the old Tibetan regime, which was no democracy. The Tibetan culture was, however, far more human than present day China. The former dictator state of Iraq was nothing compared to what China has become. The main difference is that China is good with propaganda and lobbying directed towards the West. It seems that the Olympic committee has fallen for the charm of police state rhetorics.

By bus, of course. Und Zumelung Weldt. Never again. Endless headaches at Hotel Kaiserpfalz. The sound of the drill in the street.

That’s what happens when you want to be wild, and you take an arbitrary buss line to an arbitrary place. Nothing good has ever come from such ideas.

Never leave Cologne—that’s and order—the man said and left. No boss-man, no!

Vam Weldt hørte den skrekkelige kombinasjonen av smatting og mumling, og forstod at Karl Gustav var i ferd med å våkne. Var det noe van Wald fryktet, så var det å bli grepet i å gnisse morgenbrødet mot en hårete rumpe. Derfor forsøkte vam Weld å snike seg hurtig og ubemerket ut av senga. Men det ble for mye hurtighet og bevegelse, for brått oppdaget zum Welt at K.G. hadde vidåpne øyne.

“Hæ?”

Vam Welt rygget måpende bakover mot senga si.

Følg med i neste episode: “Wam Weld møter drømmedvergen“

Morgenpølsa overrasket ikke vam Weld, sett bort fra at den dultet borti noe mykt, omtrent som en rumpeball. Og der var en bred nakke der, som luktet svette, mannesvette. Faktisk måtte han konstatere at han ikke sov i sin egen seng, men i Karl Gustavs seng… Sammen med Karl Gustav. Karl Gustav! Mannen som aldri sover med underbukser… Hva hadde hendt?

De mest illevarslende fylleminnene er de gode, og det siste vam Weld husket, var en samtale med en dverg som Karl Gustav hadde introdusert ham for i bassenget. Dvergen var hyggelig og spanderte den ene whiskyen etter den andre. Mer kunne ikke von Feld huske.

Hva har hendt? Følg med i neste episode: “Karl Gustav er ikke død…“

Så, vam Welt lusket seg avgårde, rundt et hjørne og han var fri. Vel, så fri som van Weldt kan bli. Sannheten er den at i det øyeblikk vam Weldt rundet hjørnet, hadde han allerede glemt Trechinsky. Han glemte også all sin lengsel etter hotellsengas varme trygghet. Hvorfor? Fordi han så at Berlin fortsatt levde. Det blinket i røde og grønne lys, og en taxi stod der, slik taxier alltid gjør, og ventet på ham. (“Hvem… moa?”)

Og taxisjåføren hadde rastefletter og var ytterst lydhør for sur Falds gebrokne ymting. Så taxien kjørte gjennom natta til den delen av Berlin hvor det alltid er skitten natt å finne. Til helvete med Trechinsky og morgendagen. Her gjaldt det bare å finne seg den fryd og glede som hjertet fortjente og lommeboka tillot. Det var tross alt et par timer siden Trechinsky og vom Waldt hadde rullet seg i den sterke kronas muligheter, og energien var igjen boblende i vam Welts kropp.

For å gjøre en lang og pornografisk historie kort så satt vim Walz ved frokostbordet på hotellet sitt med brokker av lengre ytringer på slaviske språk dunkende i hodet og samtidig med en følelse av mild takknemlighet til den herlige monoteistiske Gud som hadde brakt ham tilbake til hotellet. Det kunne ikke bli annet enn nok en sjekk på klinikken i Flekkefjord. Søndagen skulle dog bli mer kulturell. Vam Welt la dagens plan: Tre til fire museer på formiddagen og så skulle han dra til Schloß Scheize og finne Trechinsky ensom, misbrukt og henslengt i en celle!

Hva annet kunne han gjøre? Han ble slengt ut av Berlin sentralfengsel (“Schloß Scheize”) på morgenkvisten. Hva er løsningen, da?

Den er enkel. Han stormet inn på nærmeste kjøpesenter og handlet tolv kalde Erdinger. Vel og bra. Han hadde kortet sitt og var endelig blitt, om ikke edru, så bevisst. Han betalte. Han vaklet mot snurredøren av nypolert glass.

Problemet var at Trechinskys hjerne arbeidet på en uvanlig måte. Trechinsky gikk ikke den samme veien som døren snurret. ‘Forunderlig,’ tenkte han. Så smalt det.

Hvem andre har besøkt Schloß Scheize to ganger på ett døgn?

(Les også om hva som hendte med vom Wald!)

Bernaard: Vel, for å fortsette der vi slapp. Trechinsky og zur Walt reiser til Berlin. Drikker forholdsvis moderat på flyet (samlet: 4 øl og 2 konjakk), slik gode borgere bør gjøre?

Trechinsky: Riktig, men i Berlin derimot…

Bernaard: … i Berlin var de ingen slags borgere?

Trechinsky: Nei, der hadde vi ingen ansikter å miste!

Bernaard: La oss simpelthen hoppe over den smussete historien om fredagskveld på byen, og gå direkte til 5-tiden på morgenen, da von Wald hadde fått sitt og dere skulle finne hotellet?

Trechinsky: Ja, den jævelen prøvde å ta lommeboka mi.

Bernaard: Vom Walt?

Trechinsky: Nei, pølseselgeren. Han så ut som en respektabel mann i 60-årene, men han prøvde faen meg å ta lommeboka mi!

Bernaard: Var det før eller etter du bestilte pølse?

Trechinsky: Nei, det var vel etterpå…

Bernaard: Etter at du hadde betalt?

Trechinsky: Nei, mens jeg holdt på å finne penger.

Bernaard: Hvor lenge hadde du holdt på med det?

Trechinsky: Eh. Umulig å si.

Bernaard: Riktig…

Trechinsky: Så kom faen meg politiet. Og jeg forklarte dem at fyren prøvde å ta lommeboka mi.

Bernaard: På norsk eller tysk?

Trechinsky: Tysk.

Bernaard: Å herregud. Hvor var vam Welt?

Trechinsky: Han stakk til hotellet.

Sannheten er antakelig den at Trechinsky hadde brukt absurd lang tid på å finne penger. Kanskje har han betalt med deutsche mark fra pornoturen i 1999 eller med norske penger. “Hallo, ik bin not ein Mitglieder in das EU, ich bezahle mit kroner!”

Neste episode: “Trechinsky møter Trechinsky / Schloß Scheize“