Bernaard

Noen episoder er viktigere enn andre i den evige kverna. For vam Welt kom alltid hotellepisoden til å utgjøre en slags høydepunkt. Et lite glimt av selverkjennelse. Ingen selvoppnevnte Zen-guruer hadde ført ham dit hvor han var den morgenen på hotellet. Knytteneven i vam Welds tryne var et hjelpeløst forsøk, sammenlignet med de sekunder (la oss håpe det ikke var minutter) da vam Welds bevissthet steg opp fra det kollektive oseanet, slapp tak i hyphothalamus, piplet frem under øyelokkene og sivet inn i kroppen.

Morgenpølsa overrasket ikke vam Weld, sett bort fra at den dultet borti noe mykt, omtrent som en rumpeball. Og der var en bred nakke der, som luktet svette, mannesvette. Faktisk måtte han konstatere at han ikke sov i sin egen seng, men i Karl Gustavs seng… Sammen med Karl Gustav. Karl Gustav! Mannen som aldri sover med underbukser… Hva hadde hendt?

De mest illevarslende fylleminnene er de gode, og det siste vam Weld husket, var en samtale med en dverg som Karl Gustav hadde introdusert ham for i bassenget. Dvergen var hyggelig og spanderte den ene whiskyen etter den andre. Mer kunne ikke von Feld huske.

Hva har hendt? Følg med i neste episode: “Karl Gustav er ikke død…“

“Takk for teknologien. For brødristeren, oppvaskmaskinen, det trådløse nettverket, men aller mest for hårføneren. Den fine hårføneren med ion-kontroll. 1500 W i natta. For jeg er Bernaard med det lange, våte håret. Det lukter av Bernaard, fra det fine, lange håret. Vasker Bernaard håret? Bernaard vasker ikke håret, han bare føner det med den fine hårføneren sin. Men han liker hårføneren sin, Bernaard, den fine hårføneren.” (Promo-utdrag av Fosse: Føn.)

Det er på tide å fortelle hva som hendte med von Walt den kvelden i Berlin da Trechinsky trodde pølseselgeren var ute etter lommeboka hans (les om dette her). Vom Wald er innerst inne et godt menneske, men han er ikke fortapt i sentimentale følelser av lojalitet og forpliktelser. Da berlinerpolitiet kom for å hjelpe den stakkars pølsemannen, som var antastet av den uhyggelige skandinaven (Trechinsky, altså), stakk han selvfølgelig av. Hvem ønsker vel å få bli fraktet bort i en bil sammen med tyskere i uniform og en vrøvlende Trechinsky? Ingen med vettet i behold. De er ille nok uten uniform. Så jeg klanderer ikke vam Feldt for hans selvbeskyttende manøver. Ingen drømmer vel om ei gummikølle opp i Arsen og nekrofile Polizei-tyskere som roper på Mutter og tilfredstiller seg selv? Read the rest of this entry »

(Les også intervjuet med Trechinsky: del 1 og del 2.)

Hva annet kunne han gjøre? Han ble slengt ut av Berlin sentralfengsel (”Schloß Scheize”) på morgenkvisten. Hva er løsningen, da?

Den er enkel. Han stormet inn på nærmeste kjøpesenter og handlet tolv kalde Erdinger. Vel og bra. Han hadde kortet sitt og var endelig blitt, om ikke edru, så bevisst. Han betalte. Han vaklet mot snurredøren av nypolert glass.

Problemet var at Trechinskys hjerne arbeidet på en uvanlig måte. Trechinsky gikk ikke den samme veien som døren snurret. ‘Forunderlig,’ tenkte han. Så smalt det.

Hvem andre har besøkt Schloß Scheize to ganger på ett døgn?

(Les også om hva som hendte med vom Wald!)