Israel er i krig, det er det vel ingen som er i tvil om. I alle fall er israelerne selv fullstendig klar over at de er i krig. De tegner en linje på kartet og skyter på alt som krysser den linjen, slik man gjør når det er krig. Den krigen er det knapt noen andre enn den israelske staten som synes er en god sak. Det er en krig om land, om vann, jord, stein og fjell, og det er et faktum at Israel er Goliat i denne krigen, i alle fall er Israel stor som Goliat.
Men i denne krigen er det Goliat som har alle slyngene, alle de fiffige rakettene, heftige fly, herlige fosforbomber, erfarne soldater i massevis. Palestinerne har knapt maskingevær og mortere, noen skjeve raketter som fyker alle veger og noen desperate jihadister. De har ikke en gang en liten nubbesjanse. De kan klare å drepe en og annen israeler, men de har ingen mulighet til å vinne krigen.
Hvis man mener, slike Bernaard gjør, at Israels krig er en uakseptabel, inhuman og urettferdig krig, da er boikott en god idé. Det er den reaksjon man brukte mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, og den skulle passe bra på Israel. Det er skremmende at Israel er et demokrati som oppfører seg som en nasjonalistisk-aggressiv diktaturstat.
Biskopen gjør feil i å fraråde full boikott av Israel. Man må på et tidspunkt selv trekke en linje mellom hva som er menneskelig og hva som er umenneskelig, og markere en absolutt intoleranse for den typen undertrykkelse Israel er ansvarlig for. Knapt noe annet land kunne bygge en segregasjonsmur, valse inn i Libanon og fosforbombe en lutfattig og uttørket befolkning i Gaza, uten å bli møtt med massiv fordømmelse fra verdens demokratier.