Ikke bare er det latterlig å løpe rundt med en fakkel og innbille seg at flammen er den samme hele tiden, særlig i Østen der man skulle tro at enkle buddhistiske sannheter var kjent. Flammen er egentlig aldri den samme. Det er også grotesk å observere knefallet for den nye guden som reiser seg tung, diktatorisk, Big Brothersk og barnslig i øst, som den digre babyen i Chihiro og heksene.
En gang falt jeg i søvn. Da jeg våknet, var ingenting det samme, ikke speilet, ikke speilbildet, ingenting. 5.9.19