Problemet er nå akademikernes makt over kunsten, og den glidende overgangen mellom akademikere og kunstnere. Forfattere med altfor mange litteraturvitenskaplige studiepoeng reproduserer den akademiske smak, den humanistiske akademiske smak. Den er intet annet enn en loop error. Normbruddet og originaliteten i uttrykket er blitt normen, reaksjonen mot stereotypen er blitt stereotyp. Kunsten i seg selv er en stereotyp. Man tillater ikke kunsten å være kunst, for da er kunstneren fanget i et romantisk kunstideal. Og nettopp dette idealet er det akademikeren frykter og derfor ironiserer over.
Ikke bare er det latterlig å løpe rundt med en fakkel og innbille seg at flammen er den samme hele tiden, særlig i Østen der man skulle tro at enkle buddhistiske sannheter var kjent. Flammen er egentlig aldri den samme. Det er også grotesk å observere knefallet for den nye guden som reiser seg tung, diktatorisk, Big Brothersk og barnslig i øst, som den digre babyen i Chihiro og heksene.
Kommentarer
Legg inn en kommentar