Dervisjene og det store gudshoppet

Dervisjene omtaler det guddommelige hoppet med den største ærefrykt, som om det var selve skapelsen det var snakk om.

Det finnes en en indre kjerne i visse dervisj-kretser som søker den uoppnåelige, ubeskrivelige, abstrakt-konkrete guddom i et såkalt «gudshopp». Og hva er dette gudshoppet?

Bernaard har på tross av sine lange antropologiske feltundersøkelser aldri fått overvære et ekte gudshopp, men han har fått det beskrevet av dervisjene. De omtaler det guddommelige hoppet med den største ærefrykt, som om det var selve skapelsen det var snakk om.

Det hender, sier dervisjene, at danseren virvler seg inn i den kosmiske malstrøm, hvor det ikke lenger finnes noe skille mellom det ene eller det andre. Og dervisjen løfter blikket mot mosaikktaket, og fylles med en endeløs hengivenhet mot den store altheten. Og han virvler fortere og fortere, og som en tiger klar til angrep, spenner han lårmusklene. Og han hopper mot evigheten, og når kroppen innhentes av tyngdekraften, fortsetter hodet sin ferd opp mot stjernene. Og dette livets tomme skall faller hodeløst i marmorgulvet.

Definitivt er den dervisjen evig salig!

Trechinsky’s terrible dream

That’s what happens when you want to be wild, and you take an arbitrary buss line to an arbitrary place.

What an awful night in Paderborn with the dream dwarf. Poor Trechinsky. He had never been in Paderborn before, this boring German town with a lousy brewery. And how did he get there?

By bus, of course. Und Zumelung Weldt. Never again. Endless headaches at Hotel Kaiserpfalz. The sound of the drill in the street.

That’s what happens when you want to be wild, and you take an arbitrary buss line to an arbitrary place. Nothing good has ever come from such ideas.

Never leave Cologne—that’s and order—the man said and left. No boss-man, no!