Dervisjene og det store gudshoppet

Dervisjene omtaler det guddommelige hoppet med den største ærefrykt, som om det var selve skapelsen det var snakk om.

Det finnes en en indre kjerne i visse dervisj-kretser som søker den uoppnåelige, ubeskrivelige, abstrakt-konkrete guddom i et såkalt «gudshopp». Og hva er dette gudshoppet?

Bernaard har på tross av sine lange antropologiske feltundersøkelser aldri fått overvære et ekte gudshopp, men han har fått det beskrevet av dervisjene. De omtaler det guddommelige hoppet med den største ærefrykt, som om det var selve skapelsen det var snakk om.

Det hender, sier dervisjene, at danseren virvler seg inn i den kosmiske malstrøm, hvor det ikke lenger finnes noe skille mellom det ene eller det andre. Og dervisjen løfter blikket mot mosaikktaket, og fylles med en endeløs hengivenhet mot den store altheten. Og han virvler fortere og fortere, og som en tiger klar til angrep, spenner han lårmusklene. Og han hopper mot evigheten, og når kroppen innhentes av tyngdekraften, fortsetter hodet sin ferd opp mot stjernene. Og dette livets tomme skall faller hodeløst i marmorgulvet.

Definitivt er den dervisjen evig salig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.