Mannen med det lange håret

Vam Pjolterhorn kunne ikke vente på brevet fra Belgia. Han måtte kjøre den lange vegen til en liten sørvestlandsk turistattraksjon for å møte mannen med det lange håret og rottweileren. Det tar aldri slutt. Nittitallet er kommet for å bli. Til helvete med det fordømte sekstitallet og det patetiske syttitallet. «Jeg er nittitallet,» skrek grev Fedel ut av bakvinduet på Tyttebæret. Men ingen hørte ham, alle satt inne og glodde manisk på TVene sine mens bilen sneglet seg gjennom det skakke vårlandskapet. Vam Pjolterglas var lei av all postmodernistisk pietet, det grusomme 2000-tallet med alle de utbrente sekstiåttere og den patetiske kulturen deres.  Nei, det er nittitallet vi vil ha, det er den ekte postmodernismen – hinsides jåleri og fiffige formuleringer. Det er postpostmodernismen, jakten på litt sørvestlandsk lykke på fredagskvelden. Ingen intertekstualiteter og postfreudianske mamma-teorier. Alt det derre, det er bare endeløst ordkløveri. Mannen med rottweileren er tingen. Han som alri gav opp nittitallet. Måtte alle overnaturlige vesen i fancy metafysiske systemer beskytte hans pukkelrygg!

2 kommentarer til «Mannen med det lange håret»

  1. deflasjon hører fortidas til (og Japan). stressless og pensjonsfond roer gemyttene, heldigvis. hurras, hurra for at Norge klarte å skaffe seg en dansk konge, og ikke gikk for enn karl fra øst..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.