Det var en gang at slottets PR-ansvarlige oppdaget en fortjenestmedalje med årstallet 2012 smeltet inn i sølvet. Den lå på materialrommet halveis skjult under en binderspakke.
Det er for galt, tenkte PR-sjefen, at den ikke blir brukt. Han fortet seg opp på kontoret. Han googlet seg frem til Al Quaida-kommunisten Lindstad, som han syntes så ut som en likans kar.
Det hele gikk så lett, så lett. Kongen satt og slumret foran TVen da PR-sjefen kom bukkende inn og knelte på gulvet foran kongen.
«Deres majestet,» sa han, «det gjelder en sølvmedalje.»
«Jaha, jaha,» sa kongen, som famlet etter fjernkontrollen mellom avisene på TV-bordet. Hvor i svarte republikanerhelvete er den dingsen blitt av? tenkte majesteten, som i stedet fant en kulepenn inne blant augustavisene.
Så fikk han øye på PR-sjefen som fortsatt knelte på gulvet. «Men i himmelens navn da mann,» mumlet Hans Majestet irritert, «kan du ikke sette deg i en stol?»
Han vinket papirene til seg, la dem oppå avisbunken og signerte. Han klappet på tjenerne som straks kom med to glass konjakk på et gullbrett. Neste dag kunne PR-sjefen bli kvitt den gjenglemte medaljen og var mer enn fornøyd med seg selv.
Snipp snapp snute, så var eventyret ikke ute.
Kilder: Trond Ali og de førte røverne.